Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Reis deg nå, Europa.

Dikt om sorgPosted by Carina Sat, September 05, 2015 11:54:50

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten - han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan.