Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Trollungene

Dikt om barnPosted by Carina Tue, February 05, 2013 23:25:11
Jeg tenker i kveld på en rar liten gutt. Han er ganske så lav, og ganske så butt. Men likevel er han så inderlig fin! Så fantastisk vakker - gutten er min. Han stabber rundt på ustødige ben, og setter seg ned etter den gitte entreen. Der smiler han godt fra øre til øre. Å smelte et mammahjerte kan denne gutten gjøre.
Forfjamset inn kommer nok en gutt. Ganske så rar, men ikke så butt. Han er fin han også, ja - inderlig fin! Tenk, jeg er heldig. Også denne er min. Han tar meg i hånden og ler fra tærne. "Mamma kom, mamma du må vær'me!" Han drar meg avsted gjennom fantastiens mystikk, mens vi danser og synger til alvemusikk.

Så kommer den lille, han vil danse han og! Så da står vi der da, en stor og to små. Vi ler så vi faller men reiser oss opp, og nå er vi alle på sjørøvertokt! Vi hever seil, og setter kurs til måkeskrik og bølgebrus. Men da kræsjer båten! Går det an? Da må vi gå planken alle mann! Vi hopper ned og treffer savannen. Vi er i Afrika med den trebente mannen! Han synger en sang om sjiraffer med sokker, som helst skal gå med gummiklokker. Og mellom busker, gress og kratt, ligger en løve - også kjent som katt. Den er stor som et fjell, så vi lister oss hjem. Det er tryggest det når det går mot kveld.

Og kvelden, den kommer nok en gang, og alvene har stilnet sin mystiske sang. I alle fall er det stille nå, i morgen får vi se hva vi finner på. Så jeg legger en arm rundt en liten og butt, den andre stryker en litt større gutt. Forundret jeg ser på mine to vakre, små, og skjønner at de er ikke små lenger nå. Selv den lille har blitt så inderlig stor, med tanker og meninger, og formulering av ord. Jeg kiler dem begge og vi ler på ny, og det gjør meg både stolt og kry. At jeg lar kaffen stå og blir med på ferden. For en utrolig barneverden!