Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Svik

Dikt om sinnePosted by Carina Sat, January 28, 2012 22:48:15
Voldtatt av egne prinsipper, de som før var bygget opp. Rast ned av egen moral, sviktet av egen kropp. Skjemt bort av sympati, sviktet av stolthet og tro. Hva skjedde med piken jeg var? Var det sannhet og tillit som dro?
Hva skjedde med godhet og omtanke? hvor dro min stolhet så stor? Hvorfor lot jeg tankene svikte? Hvorfor raste min selvsikre bro?

Ensom i natten jeg er, alene og kald på min sti. En vei som er tung å vandre, en liv uten noe å si. Dømt av de nærmeste kjære, alene men sammen med deg, Hva skjedde min Herre? Hva skjedde den natten med meg? Da han la sine armer på mine, og sa for alltid er jeg din. Hva skjedde med prinsipper og tanker? hvorfor lot jeg mannen inn? Hvorfor fikk han holde meg stille, la makten styre min sjel? Jeg orker ikke tanker, jeg vil ikke gråte mer.

Hvorfor lot jeg han borre mitt hjerte, fylt med frykt og forrakt? Hvorfor lot jeg han bestemme? Hvorfor denne fryktelige akt? Hvor rømte min styrke, den som alltid har stått meg bi? Hva vil de andre tro? Hva vil de andre si? De som ikke forstår, som enda ikke har sett. De som enda ikke har skreket, de som enda ikke har lett. Har lett etter meningen med livet, etter at alt er skåret bort. Hva skjedde den natten? Min barndom ble borte så fort.

Jeg står igjen med minner, som om natten kommer frem. Jeg ser han smiler fornøyd, han har gjort det igjen. Alene mot verden, det skulle ikke vært lov. Jeg hørte han kom, han visste jeg ikke sov. Han benyttet sine sjanser, så fornøyd han gikk sin vei. Alene ligger piken, alene ligger jeg

Befri deg

Dikt om sinnePosted by Carina Sun, June 12, 2011 22:50:16

En kan ikke forutse dagen, men en kan velge hvitt fremfor svart. Når himmelen lysner med solen og månen igjen er lagt. Når skyene blekner fra rosa og en ny dag står frem, kan man selv bestemme forutsetningen når dag igjen går mot kveld.

Hva ønsker du for deg selv, du som tviler på da og nå? Er det distansen du frykter mest, eller det faktum at du selv må gå? Er det hva du selv må ofre, eller at ingen ofrer for deg? Velg din farge ved morgengry, og dine tanker leder vei.

Ikke la dine bitre erfaringer være lenker av uhemmet stål. Befri deg fra tanker og lengsler og bestem hvilken vei du vil trå. Og om du så finner et feilsteg ikke døm deg selv for hardt, men snu i en annen retning før dine feilsteg har gått for langt.

For du er bare menneske du også, og som oss andre har du tvilt på deg selv. Men sett deg godt til rette når dagen i dag går mot kveld. For når natten stille smyger så stråler månen et sted, og husk at himmelen ikke satte grenser når menneske fra månen så ned.

Visket bort

Dikt om sinnePosted by Carina Sun, January 23, 2011 20:56:16

Jeg risset deg inn i mørkgrå stein, et navn som sa meg alt.
Et navn som fortalte om skuffelse og bitterhet. Selv endeløst, foraktelig hat.
Jeg risset deg inn i hjertet mitt, i et rom så lite og kaldt.
Dine ord og handlinger bar jeg med meg, mine arr var alle talt.

Jeg bar deg med meg i sjelen min, du var en byrde så tung å bære.
Naivt jeg så på verden, men jeg ville mine lekser lære.
Jeg gikk mot horisonten og stanset på en strand.
Jeg knuste deg bit for bit, litt hardere gang etter gang.

Ditt navn ble så skrevet i gyldenbrun sand, mot dønningenes myke slag.
Gang på gang jeg skrev det ned, igjen, dag etter dag.
Mot en blek morgensol som steg i øst, jeg stod med hodet hevet.
Et uoppmerksomt øyeblikk senere. Hva var det jeg hadde skrevet?

Du, som preget både hverdag og drømmer, du var endelig visket bort.
Du som hadde stanset tiden. Nå gikk timene igjen så fort.
Du, som hadde slått meg med ord og handlig, med ett så var du vekk.
Jeg ville skrevet navnet ditt i sand tidligere, hadde jeg visst det var så lett.

Velfortjent

Dikt om sinnePosted by Carina Sun, September 05, 2010 21:43:57

Natten kommer krypende på samme måte som før. Stillheten brer seg over meg, slik den alltid gjør. Tankene arbeider stille, for siste gangen i kveld. Hvordan kunne du ikke se meg? Ser du kun deg selv? Hvorfor lot du meg lide, denne fryktelige sorg. Jeg var sterk der jeg bodde, men du raste min selvsikre borg.

Du tok den trygghet jeg hadde, og kastet den fremfor min sjel. Du lot meg ikke få den, du slo den heller i hjel. Du slo til siste pust var borte, og mitt håp var drevet av sted. Fortjente jeg virkelig dette? Var det slik det skulle skje?

For jeg sitter her med spørsmål, flere enn du tror. Jeg prøver å formulere meg, men jeg finner ikke ord. For mine tanker er så mange, og ordene så få. Hvordan kan man slippe alt, og bare velge å gå? Det er uten for min fatteevne, men hva er vel ikke det. Du sier du har prøvd, men nå må du åpne øynene. Du definerer ikke svakhet, du er heller ikke feig. Men dine valg vil sette spor, det kan jeg love deg.

For trygghet har jeg fått igjen, jeg trengte ikke deg til det. Jeg klarte å bygge min sjel igjen, jeg lærte igjen å le. Kjærligheten kom til meg, før jeg skjønte det selv. Den fant meg gjemt i skyggene, jeg turte å elske likevel. Jeg savnet sårt en armkrok, men jeg vil aldri igjen ha din. Jeg gjorde verden hel igjen, jeg gjorde distansen min. Jeg trengte en som holdt meg, når tårene presser på, og har endelig funnet en som hvisker ”jeg vil aldri la deg gå”.

Dine sjanser har du spilt bort, du har kastet vekk ditt kort. Du hadde esset i ermet, men du valgte oss likevel bort. Du hadde noen å elske, men du valgte dog deg selv. Jeg håper du er stor nok, for ditt barn kan flytte fjell. Jeg håper dere sees, og at du en gang vil se dine feil, men da har vinden blåst, og vi har hevet seil.

For jeg funnet mannen, den som alltid står meg bi, og du vil se oss reise, og skjønne hva kjærlighet vil si. Du vil skjønne det er å støtte, selv når livet ditt er ungt. Det vil være å ofre sin tid, selv når livet er tungt. Men dette vil du innse, en gang så alt for sent. Alene står du igjen, og dette har du fortjent.

Lukten av blått

Dikt om sinnePosted by Carina Sat, January 30, 2010 20:42:37

Kan du tale med verken ord eller tegn, og fortsatt bli hørt min venn? Kan du smake grønt, lukte blått eller få tiden til å komme igjen? Kan du fange vinden, eller stanse lynet? Hente månen om jeg spør deg pent? Kan du skille lyset fra mørke, gjøre det vondeste hjertet rent?

Kan du vise meg veien til verdens ende, male morgenstunden lyseblå? Kan du stanse smerten du påførte meg, da du ubegrunnet valgte å gå?

For jeg tror jeg kan fremme mitt budskap, uten ord eller tegn i min sjel. Jeg tror jeg kan smake grønt, hver eneste edle del. Jeg tror jeg kan lukte blått, og fange vinden i min hånd. Jeg tror jeg kan stanse lynet med de sterkeste, sterke bånd. Jeg kan klatre opp på himmelen og månen hente ned, jeg har skilt ditt lys i fra mørke, og ditt hjerte er nå rent. Jeg kan vise deg verdens ende, og en morgenstund så lyseblå. Men jeg kan aldri tilgi deg smerten da du ubegrunnet valgte å gå.

For du vil alltid jage tiden, den som aldri kommer igjen. Du vil aldri smake grønt eller lukte blått min venn. For dine tanker er så snevre, det handler og deg selv, du vil aldri eie månen eller føle deg virkelig vel. Du har valgt bort vinden og lynet, og i et mørke vil du bli. Til den dagen vi kan høre deg prate, uten ord og tegn på si.

For alle kan vi rope, og veive frem vår dyst. Vi kan brøle ord og budskap fra innerst i vårt bryst. Men ord har ingen betydning når du virkelige saker skal fremme. Da er det handling og tanker som vinner, det som i hjertet hører hjemme. Men ditt hjerte er så mørklagt, og dine tanker svirrer hen. Det er trist å se deg sånn, men det er velfortjent min venn.