Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Reis deg nå, Europa.

Dikt om sorgPosted by Carina Sat, September 05, 2015 11:54:50

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten - han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan.



De hvisker

Dikt om sorgPosted by Carina Wed, March 04, 2015 14:52:05
Hun lukker øynene så rolig og puster, og hever ansiktet mot regnet. En dråpe legger seg på et rødmalt fjes, som en duggvåt morgenfregne. Hun tørker den bort, men det faller en ny, som danser med hennes årer. Regnet trommer på lukkede øyne, og kamuflerer hennes tårer.

Hun hviler kroppen på en benk i byen, og kjenner at hun har løpt langt. Det har tordnet i både himmel og ben, men å løpe har de forlangt. Det er noe i det å presse kroppen når sorgen siver inn, og man ikke vil innse hva tankene sier, eller forstå hvorfor angsten ble til.

For hun kan ikke alltid forklare de ord hun sier, eller gjør. Eller definere for andre mennesker hvorfor sjelen hennes blør. Hun kan ikke sette ord på det, hvorfor hun svikter av og til. Men hun er ikke et dårlig menneske, det er ikke det hun vil.

Men hun blir stadig dømt av andre for de tingene hun ikke tørr, og i et samfunn basert på normer er det slik vi alle gjør. Man blir overvåket og evaluert, på både prestasjoner og av svik. De sier hun må skjerpe seg, men for henne er det ikke slik.

Benken kjennes trygg mot hennes såre kropp, og i det solen bryter skyene reiser hun seg opp. Hun skuer over menneskene som alle går hvert til sitt, med trøtte, sure ansikter, og slitne, tunge skritt.
Hun tenker med seg selv at hun om ikke annet, kan løpe, og at problemene hun bærer vil fretidens hennes røpe. Hun maler på seg smilet, uavhengig av hvor hardt det er, mens demonene stille hvisker "vi er fortsatt her."

Tomme barnesenger

Dikt om sorgPosted by Carina Wed, May 22, 2013 11:53:30

Engelen satte seg ned ved min seng og hvisket god natt i mitt øre. Hun strøk meg over kinnet, for smerten å bedøve. Hun slukket min duse lampe, og snudde seg sakte om. Hun sang en stille sang om de ufødtes barnerom.

Jeg hørte sangen svakt i det fjerne, men hennes stemme traff min sjel. Hun sang om de vakre, lyse blå øyne vi aldri ville møte mer. Hun sang om det land langt i det fjerne, om urettferdighetens såre ord. Hun sang om de evige blomster enger der de ufødte barna bor.

Stille sang hun vers nummer to, om livet etter det såre. Om hvordan vi måtte løfte oss opp, klatre på den flytende båre. Jeg ville ikke tro det hun sang, at smerten stille ville svinne, men engelen sang om at tårene tørket, og at gledene til slutt ville vinne.

Jeg gråt meg i søvn og pustet tungt, for mitt hjerte var revet av sted. Mine barn var tatt så alt for tidlig, det ville jeg ikke leve med.
Men engelen satt igjen ved min side, og hvisket de stille ord: Du vil se dem igjen om ikke så lenge, du vil alltid være deres mor.

Hun

Dikt om sorgPosted by Carina Fri, August 20, 2010 12:59:35

Hun trenger så inderlig å gråte, men bare om noen spør. Selv da holder hun det inne, det er ikke sikkert hun tør. For tårene hennes er sjeldne, utad er hun fornøyd. Men innvendig er hun en seljekvist, til det ytterste er hun bøyd. Men knekke kan hun ikke, dog kraften mot henne er stor. Hun står med hodet hevet, hun står med ben plantet i jord.

Og hennes tanker er unike, de er et spekter fra svart til hvitt. Hun deler dem ikke med alle, og med noen kun så vidt. Da er det bruddstykker hun fremmer, slik at de noen svar skal få, men resten låser hun inne, slik hun føler hun må. For tar hun frem den nøkkelen, til de innerste mørke rom, vil hun føle sorgen komme, hun vil føle seg så tom. Hun orker ikke kampen, hun vil føle seg så svak, så heller ta på masker, legge alt av problemer bak.

Hun kan sitte alene i stuen og kjenne veggene trykkes inn. Hun blir et barn igjen, hun kjenner smerten i sitt sinn. Tårene triller stille, til solen igjen står opp. Enda en natt uten søvn, enda en sliten kropp. Hun orker ikke mer, men hun vet så godt hun må. Hun hører bitte små føtter, nærme seg stuen nå. Hun tørker den siste tåren, og setter på en smil. God morgen lille venn, god morgen jenta mi! Hennes oppgaver her i livet, en blond liten storsjarmør. Hun vet hun ikke kan gi opp, selv om hennes hjerte blør. Mamma er du lei deg? Nei, svarer hun fort. Men en siste tåre triller, den tørker barnet bort…

Konturene av en sjel

Dikt om sorgPosted by Carina Thu, August 05, 2010 22:00:26

Høstens myke farger vasker hennes fjes, men uansett hvor hardt det skrubber blir hun ikke ren. Hun strider mot de lærde, og hun vet det så inderlig vel. Hun vet det når hun våkner, og når hun legger seg hver kveld.
De sier hun burde falt om, hun var ikke sterk nok hun der. Hun husker de snakket over henne, som om hun ikke var dem nær. Men hun kunne både lytte og tenke slik som før, selv om kroppen hennes var sliten og sjelen hennes ør.

Hun hadde ikke sett meningen med livet, men ville heller ikke dø. Hun var som blader om høsten, som endret seg fra lys grønt til rød. Hun hang uskuelig over verden, og ingen løftet sitt blikk. Sånn var det å være syk, det var oppmerksomheten hun fikk.
Hun ville knekke begge armene, og brenne begge ben. Hun ville hyle ut til verden, ”vær så snill å se!” Men ingen kunne se hennes sykdom, den var gjemt bak masker av stål. Hun var forbitret i egne tanker, fortapt i uoppnådde mål.

Hun sluttet å søke glede, hun sluttet å søke fred. Hun ble en statist i hverdagen, så lenge ingen fulgte med. De tittet bare bort på henne, der hun stadig visnet bort. Hadde hun kunnet styre det, ville døden kommet fort. Men hun ønsket ikke å dø, hun ville bare smile. Slik hun hadde gjort før da sjelen kunne hvile. Da tankene ikke straffet henne, stemmene ikke fantes. Hun hang uskuelig over verden, hun kunne ikke klandres.

Høstens myke fager stryker et furet kinn, der hun sitter på benken i parken og lar tankene flomme inn. De ser henne enda ikke, der hun uskuelig sitter i fred. Det er over tyve år siden hun første gang satte seg ned. Hun har så mange bilder i sinnet, bilder hun aldri burde malt. Bilder av det som var, og bilder stemmene har fortalt. Hun visker og visker på strekene, og innser helt til slutt, at det er konturene av seg selv hun sitter og visker ut.

Sommerungen

Dikt om sorgPosted by Carina Fri, April 23, 2010 22:05:52

På bare ben han strekker seg som sommerunger flest, og titter over benken på det han liker best. Kurv på kurv med jordbær, med fløte og sukker på. Øynene til gutten smiler, han vet hva han skal få.
Og som sommerunger flest setter han seg ned, med skjeen klar i hånden i det skålen settes ned. Mamma ser på han og smiler, men sorgen titter frem. Gutten var bare fire. Hun lurer på om han blir fem.

For som sommerunger flest, er han ute blant gress og vann. De prøver å gjøre barndommen så bekymringsløs de kan. De lar han være skitten, de lar han være liten. Men det er ikke så lett, når gutten så fort blir sliten.
Mamma skjønner frustrasjonen, og stryker et glatt lite hode. Hun husker krøllene han hadde, de som var så myke og gode. Hun forstår at han vil leke, at han vil være som alle andre. Sorgen legger seg i hjertet, men hun har ingen hun kan klandre.

Så mange ganger hun har spurt seg, om hvorfor nettopp dem. Hva kan en mamma gjøre for å få gutten sin igjen? Hun ser på dette barnet, som for henne er hjerte og sjel, og ber om at sykdommen gir seg slik at gutten orker mer.
Som sommerunger flest løper han i duggvått gress, langt unna sorg og bekymring. Uten hverdagsangst og stress. Kurv på kurv med jordbær, med mykt og krøllet hår. Mamma fikk aldri se gutten sin bli mer enn fire år.

For hos mamma har høsten kommet, kulden har meldt sin entre. Hun pakker seg under et teppe, og legger seg stille ned. Hun sovner fort den kvelden, og har en underlig drøm. En fin liten gutt hun ser, hun ser sin egen sønn.
Han sitter på huk i hagen og snur seg mot sin mor, han sitter og graver i steiner mellom blomsterbed og jord. Han vinker henne til seg, og hun setter seg stille ned, og hulker når hun ser hva gutten driver med.

For i hagen har han plantet en liten jordbærbusk, som for øyeblikket er ganske liten, ganske skjør og ganske pjusk. Men på bare ben han reiser seg og stryker mammas kinn. Den blir stor og sterk igjen, det lover jeg mammaen min.
Så forsvant den lille ungen, så blidt han gikk sin vei. Den vesle sommerungen som for siste gang viste seg. Og mammaen felte en tåre da sommeren kom igjen, og blant steiner, bed og jord, en jordbærbusk vokste frem.



Mamma, jeg elsker deg

Dikt om sorgPosted by Carina Sat, January 30, 2010 20:50:15

En mor kysser sin sønn på kinnet for aller siste gang, og stryker han over håret mens hun synger en vuggesang. De klareste, men såreste toner fyller et barnerom. Hun var fylt med så mye glede. Nå føler hun seg så tom.

En tapper gutt hun hadde, som kjempet til siste slutt. Han ga sine innerste, siste krefter, men hjertet holdt ikke ut. Da han tok sitt siste åndedrag fikk gutten endelig fred, men dit han dro av gårde, kunne ikke mamma bli med.

Hun sitter igjen med minner, et hvelv så godt bevart. Hun har så mange spørsmål som aldri vil bli besvart. Men hun har elsket det kjæreste i livet, og ser på gutten så fredlig og fin. Mamma vil alltid følge deg, jeg elsker deg gutten min.

Så slipper hun tak i lanken, den som er så myk og god. Hun kysser han på pannen, og tenker på de to. På alt de har gjort da han levde, så mange ganger hun har smilt. Endelig får han sove, endelig får gutten hvilt.

Han er fri fra alle smerter, og kan lukke øynene i ro. Hun vet de sees igjen, de vil le igjen de to. Og da vil han kunne løpe, og hun holde han i sin favn. Det vil ikke være smerter, og ikke lenger være savn.

Han vil kysse henne på kinnet, og hun vil se så inderlig klart, at hennes utallige spørsmål nå vil være besvart. Og han vil holde henne i hånden og de vil gå den samme vei.
Takk for at du fulgte meg, mamma jeg elsker deg.

Folkeauksjon...

Dikt om sorgPosted by Carina Sun, January 24, 2010 20:14:19

Kvinnen stryker over sitt barn, det kjæreste hun har.
Barnet har ikke lenger søsken, og ikke lenger far.
Kvinnen stryker over sitt barn, og synger de vakreste toner.
Om at vinter må bli vår, krigen må bli over.

Kvinnen hadde et vakkert hjem, med familie på seks.
Før geriljaen kom til huset og kalte henne for heks.
Hennes mann ville forsvare sine, men kom ikke så langt.
Før kvinnen så mannen skutt, og hardt i bakken falt.

De tok hennes eldste datter, og skjøt hennes yngste sønn.
Hun gråt de tok henne, og bad en stille bønn.
Hennes tanker forsvant i smerte, da de tok hennes tredje barn.
Kun babyen lot de leve. Hun mistet mer enn bare en arm.

Kvinnen stryker over sitt barn, langt fra våre tanker.
Hun ber om at vi ser dem, hører at deres hjerter banker.
Kvinnen stryker over sitt barn, og vet at vinter vil bli vår.
Men håpet svinner stadig, da hun nye soger sår.

En folkeauksjon er utbredt, vi setter en pris på et menneskeliv.
Kvinnen er verdt så mye mer, men det vil ingen si.
Konsekvensene er store, men dog ikke for oss.
Men for kvinnen er det alt, som for sitt fjerde barn må sloss.

Kvinnen fikk til slutt sett våren, men betalte en ulidelig pris.
Hun kjempet hardt og lenge, men til slutt, på sett og vis.
Tok den vesle lille, sitt siste åndedrag.
Og babyen erfarte aldri at natt igjen blir dag.