Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Skyggen av en barndom

Dikt om barnPosted by Carina Tue, October 27, 2015 09:01:59

Hendene mine foldes, jeg klarer ikke kjempe mer. Hodet mitt er tungt, jeg forstår ikke hva som skjer. Hvorfor løfter du ikke byrden min, du som en gang satt meg her, og som jeg trodde skulle vokte meg og alltid være nær? Hvorfor flytter du ikke fjellene, de som skiller oss i natt? Slik at jeg for første gang på lenge kan ta de gode drømmene fatt? Hvor er du, du som satte meg her, du som en gang stod meg bi? Hvorfor er det bare han og meg nå, og ikke lenger vi?

Jeg limer sammen minnene av det som en gang var, og håper at du snart kommer hjem med klarhet, og med svar. For jeg har fryktelig mange spørsmål, ikke tro jeg er for liten. Jeg er bare naken og alene, og fryktelig lei og sliten. Jeg lover at når jeg ser deg, da skal smilet mitt gå rundt. Og jeg skal glemme det som har vært vanskelig, i alle fall for en stund. Og jeg skal legge lokk på øynene, de som forteller alt om meg, og jeg skal ikke legge sorgene og tyngden min på deg.

For som barn vil jeg verne deg slik alle små barn gjør, og skal ikke fortelle deg at barndommen min dør. Jeg skal ikke fortelle deg at du er den siste jeg ser, før jeg legger meg om kvelden og dagen ikke er mer. Jeg skal tørke tårene dine om du gråter, for jeg vet at dette er vondt. Jeg skal fylle sjelen din med farger der lerretet er tomt. Bare kom hjem til meg, jeg ber deg, så skal du få se, at selv om øynene mine er svarte kan leppene mine le.

La verden forsvinne et øyeblikk, la oss bytte roller du og jeg, slik at du er den sitter igjen og jeg går min vei. For da kan jeg leve slik som du gjør, bekymringsløs og fri. Ikke trenger jeg å tenke på ansvar, forpliktelse eller tid. Så kan du være liten og lojal, og verne meg som er stor og sterk. Og når du gråter skal jeg se på deg og fortelle at dette ikke er mitt verk. Du vil jeg skal løfte fjellene, men da kan jeg se på deg og si – ikke er jeg sterk nok, og ikke har jeg tid.



Trollungene

Dikt om barnPosted by Carina Tue, February 05, 2013 23:25:11
Jeg tenker i kveld på en rar liten gutt. Han er ganske så lav, og ganske så butt. Men likevel er han så inderlig fin! Så fantastisk vakker - gutten er min. Han stabber rundt på ustødige ben, og setter seg ned etter den gitte entreen. Der smiler han godt fra øre til øre. Å smelte et mammahjerte kan denne gutten gjøre.
Forfjamset inn kommer nok en gutt. Ganske så rar, men ikke så butt. Han er fin han også, ja - inderlig fin! Tenk, jeg er heldig. Også denne er min. Han tar meg i hånden og ler fra tærne. "Mamma kom, mamma du må vær'me!" Han drar meg avsted gjennom fantastiens mystikk, mens vi danser og synger til alvemusikk.

Så kommer den lille, han vil danse han og! Så da står vi der da, en stor og to små. Vi ler så vi faller men reiser oss opp, og nå er vi alle på sjørøvertokt! Vi hever seil, og setter kurs til måkeskrik og bølgebrus. Men da kræsjer båten! Går det an? Da må vi gå planken alle mann! Vi hopper ned og treffer savannen. Vi er i Afrika med den trebente mannen! Han synger en sang om sjiraffer med sokker, som helst skal gå med gummiklokker. Og mellom busker, gress og kratt, ligger en løve - også kjent som katt. Den er stor som et fjell, så vi lister oss hjem. Det er tryggest det når det går mot kveld.

Og kvelden, den kommer nok en gang, og alvene har stilnet sin mystiske sang. I alle fall er det stille nå, i morgen får vi se hva vi finner på. Så jeg legger en arm rundt en liten og butt, den andre stryker en litt større gutt. Forundret jeg ser på mine to vakre, små, og skjønner at de er ikke små lenger nå. Selv den lille har blitt så inderlig stor, med tanker og meninger, og formulering av ord. Jeg kiler dem begge og vi ler på ny, og det gjør meg både stolt og kry. At jeg lar kaffen stå og blir med på ferden. For en utrolig barneverden!

Lillebror

Dikt om barnPosted by Carina Sun, June 12, 2011 22:50:53

Gutten titter på mamma og syntes magen er underlig stor. Hun sier støtt og stadig at den heter ”lillebror”. Vel, sist den lille lærte, var det ”mage” dette het, men hva vet vel 2 åringen som ikke mamma vet? For mammaer vet jo alt, det har pappa sagt, så om mamma sier ”lillebror” er den saken godt begravd. Hun stryker ofte på han og sier ”jammen har du blitt stor” før hun gråter en liten tårer og legger hånden på ”lillebror”.

Gutten gjør det samme og rusler etter mor, der hun vagger seg frem i stuen mellom lenestol og bord. Nå sprekker hun snart ler pappa, og stryker på mammas kinn. ”Sprekker snart?” tenker gutten. ”Nei, ikke mammaen min”. Men mamma blir bare større og gutten tror nok pappa har rett. ”Nå sprekker hun snart” tenker han, og blir egentlig ganske redd. For mammaer kan jo ikke sprekke, hun er jo så god og fin. Hun er den beste mammaen i verden, hun er jo mammaen min.

Og plutselig en natt roper pappa at gutten må våkne opp. Han skjønner ikke stort, men pappa sier at vannet endelig har gått. Om de ville vannet skulle gå, kunne de vel bedt det pent? Ikke vekket den lille om natten når det er så inderlig sent. Men han står opp som pappa sier og tusler ned til mor. Hun vagger ikke lenger, men puster svær og stor. ”Nå kommer han snart” sier mamma, og gir gutten en kjærlig klem. ”Om bare noen dager kommer mamma og lillebror hjem.”

Det syntes gutten er veldig fint for han er glad i mammaen sin. Han gir henne en liten klem i det tante kommer inn. Hun smiler bredt til gutten og gir mamma en kort beskjed, før pappa kommer løpende og de begge drar av sted. Og tidlig neste morgen når gutten igjen står opp, sitter pappa ved frokostbordet med dagens første kaffekopp. Han smiler pent til gutten og sier at lillebror er født, og at de skal reise ned til mor så han får se han først.

Og på sykehuset er mamma med en liten babybylt. Gutten ser på mamma som sier høyt og trygt. ”Bare kom inn gutten min, så skal du her få se, den som har vært i magen i disse ukene”. Han stirret på den lille som så fredelig sover godt. Han sier ikke stort, men nå har han forstått. At mammas store mage har båret frem en bror, som med tiden viser seg å bli hans beste venn på jord.

Mitt siste vers bevares

Dikt om barnPosted by Carina Mon, January 24, 2011 10:41:33

Hun løfter barnets lille hånd dog han i søvnen svever. Hun stryker han så kjærlig på kinn og priser seg for at han lever. Ikke det at han har vært syk, men for henne er han alt. Hun sukker slik bare en mamma kan, for alt som kan gå galt.

Hun setter seg foran sprinklene til en ganske så sliten seng. Ikke er den gammel, men den er sliten likevel. En toårings stadige herjing, det setter sine spor. Hun smiler dog for seg selv og tenker, snart nok er han stor.

Hun holder den lille lanken, og stryker et søvnvarmt kinn. Hennes ord er fløyelsmyke og hun håper de når inn. En bønn fra mor til barn kan ikke brytes med makt, men bæres i barnets hjerte fra bønnen først ble sagt.

Hun ber han være tålmodig slik at barndommen hans blir lang. Slik at han kan le bekymringsløst og gledelig, og søke et foreldrefang. Hun ber han være modig, slik at han tørr å være redd. Hun ber han være utholden, slik at han vet å være trett.

For ingen erfaring i livet er uten motstykke av et slag. Om man opplever natten, vil man erfare dag. Selv bak den mørkeste skyen vil solen alltid skinne. Opplever man gleden, vil en tåre til slutt måtte trille.

Og om man opplever motgang vil morgendagen smile. Har man vært optimist, må man en gang tvile. Det høres kanskje tungt ut, men slik er det nødt til å være. Slik at man kan vokse og erfare, og aldri slutte å lære.

Hun kysser den vesle lanken og tusler ut av rommet. Hun tenker på det som venter og den tiden som snart vil komme. Hun tenker for seg selv at motstykke har hun erfart, fra tiden før hun ble mamma, og de minner som er bevart.

Så hun lister seg forsiktig inn og setter seg ned igjen. Hun har et siste vers til han, hennes vesle vakre venn. Hun smiler bredt av stolthet, ja slik bare en mamma kan, i det barnet åpner øynene og smilet titter fram.

Hans øyne reflekterer godhet, en renhet så inderlig skjør. Hun holder han i hjertet sitt slik alle mammaer gjør. Så hun kysser han på pannen og legger han stille ned. Hennes siste vers til barnet bevares i hjertet hennes et sted.

Det er ikke lett å sove

Dikt om barnPosted by Carina Wed, August 11, 2010 12:06:37

Det er ikke lett å sove når man nettopp har fylt fem, og pappa har bestemt seg for å ta med en stålampe hjem. Det pappa ikke skjønner, er at den våkner etter syv. Og at den beveger seg rundt i rommet som en listig innbruddstyv.
Ja, for denne såkalte lampen, som liksom er av stål og glass. Den suser rundt i rommet, så stor at den nesten ikke får plass. Den har sylskarpe tenner og klør så lange som meg. Den står og søker i rommet, men jeg ser alltid en annen vei.

Jeg gjemmer meg under dynen min, det er nok tryggest det. Det er en hemmelig borg nemlig, som udyret ikke kan se. Jeg kan høre han er veldig sulten, og han er ikke mye pen. Men han beveger seg opp på loftet, til mannen med bare ett ben.
Jeg har av og til ropt på pappa, og sagt at mannen er tilbake. Han dunker stadig der oppe, der han rusler rundt på taket. Pappa har vært oppe og tittet, men sier alltid det samme igjen. ”Jeg kan ikke se noen mann der oppe, nå må du sove lille venn”

Men tror pappa det er noe bedre da, at det er en usynelig mann? Da kan han jo stå i rommet, uten at jeg vet det er han. Nei, det er tryggest under dynen til solen har stått opp, og mannen har gått og lagt seg, og udyret har fått nok.
For når jeg forteller pappa om natten og om alt som faktisk har skjedd, slår han litt i lampen og sier ”Du er vel ikke redd?” Han sier den er av stål og glass, og at den aldri våkner til liv. Det er ikke lett å sove, når man er fem og alltid i tvil.

For jeg har sett det ofte jeg, at lampen har vokst og blitt stor. Jeg har hørt den knurre i hjørnet, det er ikke noe jeg tror. Og mannen med treben der oppe? Jeg hører jo hvor han går, og at han er usynelig er noe bare femåringer forstår.
Pappa kan ikke forstå det, men han er heller ikke fem. Han er bare mannen som tar med seg levende stålamper hjem. Men når jeg selv er voksen, da skal jeg fortelle han alt om det, og vise hvordan stålamper lever i det solen har gått ned.

Vesle barn

Dikt om barnPosted by Carina Wed, August 11, 2010 10:54:26

Vesle barn, sa en engel, du må våkne opp i natt.
Du må pakke dine drømmer og gå min kjære skatt.
For en gave har vi gitt deg, som du må fylle opp med gull.
For livet har du fått. Du vil bære favnen full.

Og barnet gikk av gårde, med sine drømmer pakket ned.
Og engelen sang og gråt, da barnet gikk av sted.
For den lille var så vakker at himmelen var dets hjem.
Og engelen sang om dagen da de ville se hverandre igjen.

Den lille dro til jorden, og engelen hvisket barnet i søvn.
Ved sengen satt hun lenge og ba en stille bønn.
Barn, du vil felle dine tårer, men på jorden må du bli.
Det er ikke alltid rettferdig, men det er her du hører til.

Jeg vet livet kan være vanskelig, så gaver skal du få.
De skal styrke dine tanker og få deg trygt i mål.
Hun kysset barnet på pannen, og holdt en liten hånd.
Med løfte om evig trygghet og engelens ubrytelige bånd.

Lille vakre, mine gaver er evner som får deg langt.
Det skal gjøre livet lettere når alt virker vondt og trangt.
Jeg gir deg evnen til å glede, og evnen til og le.
Evnen til å søke, og evnen til å se.

Jeg gir deg evnen til å sjarmere, og evnen til å tro.
Med dette skal du velge å bygge livets bro.
Jeg gir deg evnen til å elske, og du vil mange venner få.
Disse vil stå ved din side, og vil aldri la deg gå.

Og til slutt får du evnen til å bare være liten.
Du skal le bekymringsløst og mye, og sjeldent være sliten.
Du skal vokse opp med trygghet, og elsket vil du være.
Slik at du i voksen alder, alle byrder kan bære.

Og engelen hvisket igjen god natt, og slapp barnets lille hånd.
Hun steg igjen til himmelen med minne om deres ubrytelige bånd.
Og fra skyen sitter hun alltid og titter forsiktig ned,
på dette unike barnet, som hun alltid følger med.

Ubeskrivelig

Dikt om barnPosted by Carina Sun, June 06, 2010 20:52:11

Om jeg kunne telt alle stjernene på himmelen, ville jeg gitt deg hver eneste en. Om jeg kunne åpnet hvert fjell i verden, ville jeg funnet den blankeste edelsten. Kunne jeg besøkt alle elver og sjøer, skulle jeg funnet det klareste vann. Du ville aldri gått tørst min kjære, men dette går jo ikke an.

Om jeg kunne stått på månen og sett deg, ville jeg bygd et monument. Det ville vært synelig fra den ytterste stjerne, og overgått alt annet som er kjent. Om jeg kunne, ville jeg skjermet deg fra smerte, og gjort dine drømmer til liv. Men disse tingene må du selv erfare, fra første meter til siste mil.

Jeg kan ikke bygge en landsby, eller gi deg himmel og jord. Verken måne eller sol kan du få, det eneste jeg har er ord. Jeg kan love deg støtte og tillit, og min fulle oppmerksomhet. Jeg kan elske deg til verdens ende, det er det sikreste mitt hjerte vet.

For det ville ikke vært nok med byer, med fjellkjeder, sjøer og land. Det ville ikke vært nok min lille, om jeg telte alle sandkorn på en strand. For fra dagen du åpnet øynene, ga jeg mitt hjerte til deg. Og aldri kan jeg fullstendig beskrive hvor mye du betyr for meg.

Prins Nikolai

Dikt om barnPosted by Carina Wed, April 21, 2010 23:31:27

Med skrekkblandet fryd jeg så det, disse to uforglemmelige blå. De som ravet over liv og død, så mektige men bitte små. Denne vesle biten av plastikk, hadde jeg bare visst. Hvilken glede jeg hadde i vente, da hadde jeg aldri den dagen vært trist.
For bekymret jeg strøk meg på magen, jeg husker en tåre falt. Disse normer og regler man skal følge, det er jo de man blir fortalt. Hvordan alt skal ligge til rette, alt skal være perfekt. Men verden er ikke A4, det er ikke alltid så lett.

Inn i et hvelv av tanker forsvant jeg, uten anelse om hvem du var. Jeg søkte i minner og tanker etter helt uoppnåelige svar. Jeg var forvirret, redd og engstelig, frem til en helt tilfeldig kveld. Da satte jeg meg ned og tenkte. ”Mamma elsker deg lille venn”.
Da forstod jeg at verden stanset, du var kommet for å bli. Bekymring, engstelse og tårer. Den tiden var forbi. Vårt første kapittel var startet, ni måneder med tumling og spark. Et mirakel så overbærende, at kun engler kunne stå bak.

Vi ventet lenge vi to, frem til dagen endelig kom. Gjennom stryk, ord og sang hadde vi skapt et ubrytelig bånd. Jeg lengtet etter å se deg, jeg ville holde deg i min favn. Kysse deg på pannen, og høre lyden av ditt navn.
Og endelig var du kommet, definisjonen av perfekt. Med et våkent blikk mot verden, hver frykt var jaget vekk. Du åpnet deg for kunnskap, du var sulten etter viten. Du mitt velse barn, så stor men så inderlig liten.

Du startet tidlig din ferd i livet, du skulle opp, og bort og frem. Du gjorde nysgjerrighet til nabo, og kjærlighet til din venn. Og hånd i hånd dere ruslet. Jeg beundret hvert steg du tok. Mammahjerte kjente på følelsen, til tider gikk alt for fort.
Fra å være så inderlig liten, så sterk men likevel svak. Hadde du vokst på alle måter, livet hadde gitt mersmak. En nysgjerrig liten unge, prinsen til mammaen sin. Er det rart jeg beundrer dette vakre, denne vesle ungen min.

Du som kan så uendelig mye, du som kan stanse himmel og jord. Du gjorde det den dagen, da jeg forstod at jeg var mor. Du som kan smelte det hardeste hjerte, du som får tårer til å tørke igjen. Du har gitt meg livet tilbake, jeg har lært å le, lille venn.
Så vesle vakre barn, hadde jeg bare visst. Visst hva som hadde ventet, ville jeg aldri den dagen vært trist. For det å følge deg i livet, det er den største gaven på jord. Det å se at du stadig vokser, oppleve at du blir stor.

Den som velger bort sitt barn, den velger bort livet selv. Derfor nyter jeg hvert sekund med deg, fra tidlig morgen til kveld. Jeg har sett deg åpne øynene, jeg så ditt aller første smil. Jeg så ditt første skritt, og jeg følger deg mil etter mil.
Vi har delt en finurlig reise, du vesle fine gutt. Og jeg tenker alltid på det, når dagen igjen er slutt. Hvor heldig jeg er som har deg, en Nikolai som er så flott. Du har gitt meg den største gave, dette første året vårt…

Next »