Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker

Mine dikt - mine tanker...

er et resultat av år med både store og små utfordringer, gleder og sorger. Det er en salig blandig av stort og smått, dikt som har tatt tid, og ord som bare har formet seg på papiret.
Litt lenger ned på siden i menyen til høyre vil du finne en del kategorier som gjør det lettere å finne frem til de diktene du søker.
Kommenter gjerne om du har tid og lyst.

Ønsker du å låne noen av mine dikt hadde jeg satt pris på om du ga beskjed på mail, carina.gjortz@live.no

Skyggen av en barndom

Dikt om barnPosted by Carina Tue, October 27, 2015 09:01:59

Hendene mine foldes, jeg klarer ikke kjempe mer. Hodet mitt er tungt, jeg forstår ikke hva som skjer. Hvorfor løfter du ikke byrden min, du som en gang satt meg her, og som jeg trodde skulle vokte meg og alltid være nær? Hvorfor flytter du ikke fjellene, de som skiller oss i natt? Slik at jeg for første gang på lenge kan ta de gode drømmene fatt? Hvor er du, du som satte meg her, du som en gang stod meg bi? Hvorfor er det bare han og meg nå, og ikke lenger vi?

Jeg limer sammen minnene av det som en gang var, og håper at du snart kommer hjem med klarhet, og med svar. For jeg har fryktelig mange spørsmål, ikke tro jeg er for liten. Jeg er bare naken og alene, og fryktelig lei og sliten. Jeg lover at når jeg ser deg, da skal smilet mitt gå rundt. Og jeg skal glemme det som har vært vanskelig, i alle fall for en stund. Og jeg skal legge lokk på øynene, de som forteller alt om meg, og jeg skal ikke legge sorgene og tyngden min på deg.

For som barn vil jeg verne deg slik alle små barn gjør, og skal ikke fortelle deg at barndommen min dør. Jeg skal ikke fortelle deg at du er den siste jeg ser, før jeg legger meg om kvelden og dagen ikke er mer. Jeg skal tørke tårene dine om du gråter, for jeg vet at dette er vondt. Jeg skal fylle sjelen din med farger der lerretet er tomt. Bare kom hjem til meg, jeg ber deg, så skal du få se, at selv om øynene mine er svarte kan leppene mine le.

La verden forsvinne et øyeblikk, la oss bytte roller du og jeg, slik at du er den sitter igjen og jeg går min vei. For da kan jeg leve slik som du gjør, bekymringsløs og fri. Ikke trenger jeg å tenke på ansvar, forpliktelse eller tid. Så kan du være liten og lojal, og verne meg som er stor og sterk. Og når du gråter skal jeg se på deg og fortelle at dette ikke er mitt verk. Du vil jeg skal løfte fjellene, men da kan jeg se på deg og si – ikke er jeg sterk nok, og ikke har jeg tid.



Reis deg nå, Europa.

Dikt om sorgPosted by Carina Sat, September 05, 2015 11:54:50

Han ligger så fredfullt og stille mens bølgene slår mot land, med lukkede barneøyne på en vakker, Tyrkisk strand. Så liten der i det store, og uten far og mor. Ingen vet det enda, men han hadde også en bror. Tre år fikk han telle, men ikke mer enn det, før reisen endte i sjøen og havet dro han ned. Tror du han sloss mot døden, selv så liten han var? Og skrek etter mammaen sin, eller strakte seg etter far?

Europa sitter stille og alt for mange roper høyt, om at kjeltringene kommer og at grensene er tøyd. At togene skal stå stille, og at disse menneskene må vende hjem. Tro meg du som roper, du blir aldri så stor som dem. Reis deg så Europa, og bidra der du kan. Ikke la flere uskyldige barn skylles opp på land. La nyhetsbilde flomme av raushet og av smil, og ta imot de mange som har gått umenneskelige mil.

For denne vesle, fine gutten - han løftes stille opp, og en mann med preget ansikt bærer hans tunge, døde kropp. Og slik som han bærer gutten, slik leker jeg ofte med min. Han som også har telt tre år, som er levende og fin. Han som bader i leker og velferd, og som vil sove trygt i natt. Han som aldri vil oppleve frykten som den lille på stranden har hatt.

Så reis deg nå Europa, og rop fra bunnen av magen. Rop til alle de som henter trygt i barnehagen. Lytt til han som skrev at vi skal ikke tåle så vel. Neste gang rammer kanskje uretten oss selv. Rop nå Europa, til lungene dine brenner. Raushet og åpenhet er hva disse menneskene trenger. Krisen som defineres av barneansikter i sand, som en gråtkvalt pappa forteller, er en gutt som het Aylan.



Med pågangsmot i lomma

Dikt om kjærlighetPosted by Carina Sat, September 05, 2015 11:45:30

Hun smaker sine salte tårer i det han kysser henne ømt. Kroppen hennes er tung
som bly og hodet hennes tømt. Jeg ser deg snart hvisker han, og smiler
med omsorg i blikket. Men hun vet han er borte lenge. Snart sees de ikke.
Han legger bagen over skulderen og går mot en ulåst dør. Aldri har hun følt som dette.Hun har aldri vært så ensom før. Hun hører døren lukkes og sorgen siver frem. Hun knyter nevene sammen, og tenker at snart kommer han hjem.

Siden den gang har høsten svunnet, og vinter har kommet og gått. Hun er flere erfaringer rikere, og nye opplevelser har hun fått. Hun smiler av de som er små, men som vokser for hver dag som går. De som legger barneøynene på henne og spør: hvor er pappaen vår?
Hun vet så inderlig vel at savnet deles av mange, og at tankerekkene til guttene er
både kompliserte og lange. Hun svarer så godt hun kan at pappa kommer hjem, og forteller hvor høyt han elsker dem når de stille går i seng.

Og med pågangsmot i lomma tar hun dagen som den kommer, og prøver å se verdiene i de små tingene den rommer. For hennes lojalitet til han er urokkelig, og hennes støtte gravert i stein. Hun løfter hodet mot himmelen og nyter årets første sommerregn. For månedene har passert, sakte, en etter en. Tiden har stått stille, og søvnen har vært sen. Hun har lært å leve alene, men hun er ikke helt komplett. Sjelen hennes har ropt, og hjertet hennes har lett.

Men i dag kan hun senke guarden, i dag fylles hun med ro. For i morgen er det ni måneder siden de skilte lag de to. Ikke fordi de ville, men fordi han måtte følge en sti. En der han måtte reise, og hun måtte bli. De har satt respekt og tillit på prøve, og bevist hva ekteskap er. I morgen ettermiddag tenker hun. I morgen er han her.
Endelig er det over. I kveld kan hun falle til ro, og vite med trygghet i sjelen at i morgen rommer sengen to.



Perfekt, uperfekt

Dikt om kjærlighetPosted by Carina Wed, March 04, 2015 15:23:13

Det er et kaotisk sted vi har laget. Fylt til randen med hverdag og slit. Det er et uregjerlig system i livet, men ditt samsvarer med mitt. Vi har lært å finne det perfekte, når ingenting går som det skal, og falle til ro om kvelden, med viten om at huset står i alle fall.

Noen kan si vi har skapt det perfekte. To barn. Ett hus. Ett hjem. Og slik jeg ser det er jeg enig. Universet ser jeg i dem. I deres øyne ser jeg barndom, og minner, med latter og liv. Og i dine ser jeg alderdom, og trygghet, og leven, og tid.

Om ikke dette er det perfekte, tror jeg ikke det finnes perfekt. Det uperfekte, perfekte, det er vårt ekteskap rett og slett. Med gode og onde dager – og de onde, de kommer nok. Men da vil vi stå i mot, den staheten har vi begge fått.

En dag vil kaoset ende. De små vil ha flyttet ut. Og vi som gamle og grå skal elske til siste slutt. Da har du lært meg så mye om ærlighet, om kjærlighet, og tro. Og sammen har vi lært om livet, om mennesker, og om oss to.

Jeg vet at når mine siste timer har kommet, da vil jeg nok savne kaoset vårt. Og tenke tilbake på livet sammen, og de årene som har gått så fort. Kjenner jeg deg rett, vil du nok kysse pannen min, og stryke et gammelt, furet kinn - og si at jeg er fin. Jeg vil smile med ro i sjelen, når jeg møter blikket ditt. For tenk at du og jeg skapte det perfekte, da du speilet ditt ja i mitt.



De hvisker

Dikt om sorgPosted by Carina Wed, March 04, 2015 14:52:05
Hun lukker øynene så rolig og puster, og hever ansiktet mot regnet. En dråpe legger seg på et rødmalt fjes, som en duggvåt morgenfregne. Hun tørker den bort, men det faller en ny, som danser med hennes årer. Regnet trommer på lukkede øyne, og kamuflerer hennes tårer.

Hun hviler kroppen på en benk i byen, og kjenner at hun har løpt langt. Det har tordnet i både himmel og ben, men å løpe har de forlangt. Det er noe i det å presse kroppen når sorgen siver inn, og man ikke vil innse hva tankene sier, eller forstå hvorfor angsten ble til.

For hun kan ikke alltid forklare de ord hun sier, eller gjør. Eller definere for andre mennesker hvorfor sjelen hennes blør. Hun kan ikke sette ord på det, hvorfor hun svikter av og til. Men hun er ikke et dårlig menneske, det er ikke det hun vil.

Men hun blir stadig dømt av andre for de tingene hun ikke tørr, og i et samfunn basert på normer er det slik vi alle gjør. Man blir overvåket og evaluert, på både prestasjoner og av svik. De sier hun må skjerpe seg, men for henne er det ikke slik.

Benken kjennes trygg mot hennes såre kropp, og i det solen bryter skyene reiser hun seg opp. Hun skuer over menneskene som alle går hvert til sitt, med trøtte, sure ansikter, og slitne, tunge skritt.
Hun tenker med seg selv at hun om ikke annet, kan løpe, og at problemene hun bærer vil fretidens hennes røpe. Hun maler på seg smilet, uavhengig av hvor hardt det er, mens demonene stille hvisker "vi er fortsatt her."

Evig kjærlighet

Dikt om kjærlighetPosted by Carina Thu, May 30, 2013 22:09:04

Noe stryker mykt mot nakken min. Jeg tror det må være hånden din.
Den som tørker kalde, våte kinn, og som slipper latter og glede inn.
Et anker i et ellers drivende liv, som fjerner frykt og dreper tvil.

Det kan også være stemmen din, den som stille søker sjelen min.
Og som sniker seg inn i de mørkeste rom, der jeg ellers følte meg ensom og tom.
Slik at blanke ark blir grønne og rød, og demonen fra tidligere legges død.

Det kan også være smilet ditt, eller øynene som treffer blikket mitt. Kanskje er det måten du går, eller noe du sa om neste år? Kanskje fordi du er en fantastisk far, og at du alltid ofrer mer enn du tar.
Eller dine stille ord når du tror jeg sover, og det lille kysset før du snur deg over.

Slike ting pakker jeg alltid ned, og gjemmer trygt i hjertet et sted. Der ligger det en stund og spirer, og gror til en dag jeg skal skape noen kjærlige ord. Da pakkes minnene forsiktig fram, og smilet kommer gang på gang. Tanken streifer vår første kveld, og da vet jeg ganske godt med meg selv, at gjennom år med tillit og tro, er det ekte kjærlighet vi har vi to.

Tomme barnesenger

Dikt om sorgPosted by Carina Wed, May 22, 2013 11:53:30

Engelen satte seg ned ved min seng og hvisket god natt i mitt øre. Hun strøk meg over kinnet, for smerten å bedøve. Hun slukket min duse lampe, og snudde seg sakte om. Hun sang en stille sang om de ufødtes barnerom.

Jeg hørte sangen svakt i det fjerne, men hennes stemme traff min sjel. Hun sang om de vakre, lyse blå øyne vi aldri ville møte mer. Hun sang om det land langt i det fjerne, om urettferdighetens såre ord. Hun sang om de evige blomster enger der de ufødte barna bor.

Stille sang hun vers nummer to, om livet etter det såre. Om hvordan vi måtte løfte oss opp, klatre på den flytende båre. Jeg ville ikke tro det hun sang, at smerten stille ville svinne, men engelen sang om at tårene tørket, og at gledene til slutt ville vinne.

Jeg gråt meg i søvn og pustet tungt, for mitt hjerte var revet av sted. Mine barn var tatt så alt for tidlig, det ville jeg ikke leve med.
Men engelen satt igjen ved min side, og hvisket de stille ord: Du vil se dem igjen om ikke så lenge, du vil alltid være deres mor.

For alltid din

Dikt om kjærlighetPosted by Carina Wed, May 22, 2013 11:38:40
Jeg teller timene til vi er sammen igjen. Mine tanker går din vei. Jeg tenker på alle de gode stunder, og de ord du sier til meg. Jeg tenker på dine fantastiske øyne og din munn som møter min. Jeg tenker på hva jeg følte den kvelden, da du sa jeg var alltid din.
Jeg kjenner dine myke hender stryke kinnet mitt. Jeg vet jeg elsker deg så høyt jeg ville gitt mitt liv for ditt.

Hver time vi er sammen blir borte så fort, hver sekund svinner hen. Men tiden vi har sammen er uvurderlig min kjære, det er da vi finner hjem. Det å holde rundt deg og kysse deg stille, det å dele en natt med deg, det er som om himmelen åpnet sin port og lagde et rike for meg.
For sånne fantastiske stunder og gleder, det er det bare du som kan gi. Du stjal mitt hjerte den dagen vi møttes, vi er for evig tid.

For du erobret mitt hjerte, min sjel og mitt liv. Du har skapt drømmer som lever i meg. Jeg smiler av livets skjønne, små gleder, og den gaven fikk jeg av deg. Vi er ikke like, men vi deler det samme. Følelser som setter spor.
Jeg kan ikke gi deg alt du fortjener, men jeg vil gi deg tre små ord. Jeg vil si at jeg elsker deg til verdens ende, fra morgen til sent på kveld. Endelig vet jeg meningen med livet, jeg har funnet min sjelevenn.

Next »